Litt mindre skråsikkerhet, takk

- Jeg hadde gjerne sett litt mer ydmykhet, sier generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund og tar plass i mindretallets rekker. Blant pressefolkene, i det minste.

PER EGIL HEGGE

Nå begrenser Bill Clinton og George W. Bush' jevnaldrende norske pressegeneral ikke sitt ønske til massemediene. Det er disse ekspertene også.

- De kunne da være litt mindre skråsikre? Det var en lettelse å høre Henrik Thune fra NUPI en kveld, hvor han gang på gang svarte at dette var det ikke mulig å svare på, eller han sa rett ut at han visste ikke.

De andre er så sikre. Det var de i 1991 også: Det var galt å gå til krig mot Saddam Hussein for å få ham ut av Kuwait. Det var galt å stanse folkemordet i Kosovo og Bosnia. Det var galt, og dessuten ville det aldri gå, å bombe Taliban ut av Afghanistan. Det var helt sikkert, og de var helt sikre.

- Men krigsmotstanderne kan jo ha rett denne gangen?

- Det kan de. Poenget er at vi vet ikke. Men det er vel ikke så overraskende at det er vanskeligere å drive Saddam Hussein ut av Bagdad enn å feie ham ut av Kuwait. Vel, de kaller seg krigsmotstandere. Problemet er at de konsekvent er motstandere av en type krig, nemlig når Vesten er involvert. Det kom ikke et pip fra dem da det avskyelige argentinske militærdiktaturet gikk til invasjon på Falklandsøyene, bare da britene gikk til aksjon for å drive dem ut. Ikke sa de stort om folkemordet i Bosnia eller Kosovo heller. Men da NATO grep inn og hindret Milosevic i å fullføre sitt folkemord - på muslimer, for øvrig - da protesterte de. Dette er en form for omvendt rasisme, og den er like motbydelig som den regelrette rasismen.

- Men pressen skal jo være kritisk, skal den ikke det?

- Vi skal ha en kritisk presse. Men det betyr ikke at vi utelukkende skal ha en USA-kritisk presse.

- Du vil ha førstesidebilder hvor folkemassene på to personer som står langs Iraks landeveier med nystrøkne amerikanske flagg som de har hatt liggende i skuffen siden 1991?

- Jeg sa nei takk til å være oppmann i en diskusjon mellom VG og Dagbladet om hvem som hadde blamert seg mest. Den førstesiden i VG - Kokkvold snakker om forrige ukes søndagsblemme hos naboen - blir jo stående. Og hvorfor i all verden kunne ikke VGs sjefredaktør da innrømme hva alle skjønner, nemlig at her ble det skivebom? Men nei da.

Beleilig influensa
Rett skal være rett, også for Kokkvold (i motsetning til alle oss andre i yrket) har det tatt litt tid før han begynte å innrømme feil. Men etter hvert har rørosingens lune sindighet presset seg opp gjennom arrogansens skurer som fjellyng på den karrige vidda. Og når verden går ham imot - og ofte når den slett ikke gjør det - drar han med hustruen på utflukt til det fjerne Karlstad, hvor han vet om et par storartede restauranter. Eller han dyrker sin hobby: Britisk politikk fra 1880-tallet til, nå ja, til i dag, sånn omtrent.

Spør ham om når han sist leste en britisk politikerbiografi, og han lyser opp fordi det viser seg at han var så svineheldig å ha en liten influensa nylig.

- Så da fikk jeg lest litt om Campbell Bannerman og Bonar Law og Lord Curzon og Stanley Baldwin.

- Nyttig kunnskap, sikkert?

- Ja. Hvis du leser biografier om politikere rundt 1900, og deres dagbøker, får du et gyldig og varig innblikk i hvordan politisk strid foregår. Det er et råd jeg fikk av Paul Johnson, som var redaktør i The New Statesman, og som siden er havnet på høyrefløyen.

- Disse britiske politikerbiografiene samler du på? - Nei. Det jeg samler på, er karikaturer fra Vanity Fair.

For yngre lesere skal det opplyses at Kokkvold snakker om det virkelige Vanity Fair, det som ifølge ham utkom i årene 1869-1913, ikke disse glorete moderne greiene med lett påkledte damer og rockeartister som innbyr til hoftefest.

- I en liten sidegate til Tottenham Court Road er det to bokhandlere som selger disse karikaturene. Der har jeg nok lagt igjen en del av min beskjedne formue.

- Det er du som holder dem gående?

- Vi er blitt riktig gode venner.

Så oppslukt er Kokkvold av alt som engelsk er, at man hører Røros-dialektens musikalske kadenser når han begynner å snakke om England og britisk politikk. Og når den siste nattevakt engang slukker hans anglofile lys, vil det mørkne rundt den siste norske pressemann som uten vanskelighet kan plassere Sir Henry Campbell Bannerman i kongerekken. (For ordens skyld, han var regjeringssjef fra 1905 til 1908).

Men bortsett fra at ingen kan vite hvilken kunnskap som kan komme til nytte, for journalister som for andre, så skal ingen beskylde generalsekretær Kokkvold for å neglisjere stoff som det mer umiddelbart kan bli bruk for.

- Jeg har hørt folk dosere på Journalisthøgskolen at det er en fordel for journalister ikke å kunne noe, ikke å vite noe, eller for mye, om det de skal fortelle om. For da stiller de med blanke ark, på samme nivå som leseren, og er ubundet av stoffet. Det skal visst finnes redaktører også som mener det. De er heldigvis på vei ut. For det ser man jo gang på gang: Hver gang en avis eller et annet massemedium har fremført noe som statsmakten eller andre maktinstanser ikke har likt, så har de gjort det på grunnlag av kunnskap, med den trygghet som kunnskap gir. Men journalister er blitt flinkere på ett punkt: De er blitt dyktigere til å skrive en ingress, altså en innledning, slik det skal gjøres. Det de er blitt mye dårligere til, det er å bruke vårt viktigste redskap, ordet. Jeg blir jo selv intervjuet i blant. Og det er altfor mange som ikke har respekt for ordenes valør, for det at du velger akkurat det ordet og ikke et annet. Når jeg kritiserer noe, får jeg noen ganger spørsmålet: Kan vi si at du raser? Da skriker jeg NEI NEI jeg RASER ikke! Det er for mange som har bestemt seg på forhånd hva slags sak de skal lage.

Dessuten har jo radio og TV en annen norm. De bruker lang tid på å finne ut hva du mener, og så tenker de seg om og så sier de at nei, da er det ikke interessant.

- Du har kanskje et program for journalistikk også, for hva det skal være?

- Vi skal stå på siden av makten, og vi skal kunne si at de har makten, men vi har ordet i vår makt. Og så pleier jeg å ty til en formulering av Olof Lagercrantz, den svenske forfatteren og journalisten, som sa at «journalistikk er fornuftens rastløse søken blant millioner av fakta». Det er jo det. Vi skal informere, avdekke og målbære holdninger. Jeg tror vi er blitt flinkere til å informere, flinkere til å avdekke også. Men vi er blitt dårligere til å ta standpunkt. Og standpunkter er en viktig del av den offentlige samtale. Partipressen er en saga blott, og jeg gråter ikke over det. Men utvikler det seg dit at vi ikke lenger ser forskjell på Aftenposten og Dagsavisen, er det en svekkelse.

Tilbake til ordet
Nå har det gått flere avsnitt uten at Kokkvold har nevnt en eneste engelskmann, så her kommer neste:

- Da C.P. Scott, den legendariske redaktøren i The Manchester Guardian, ble begravet, var det titusener av mennesker som fulgte hans båre. Hvor mange er det som følger norske redaktører til graven? Hehe.

- Det er vel ingen sammenstimling rundt liket av generalsekretærer heller. Hvor fælt var det å holde opp med å skrive?

- Jeg fortsatte jo litt, helt til i fjor, med en ukentlig spalte i Dagsavisen. Da mente jeg det var på tide å gi seg. Jeg kommer vel til å fortsette å skrive litt. Det er svært tilfredsstillende å skrive og kanskje synes at du får til noe, og så treffer du folk på gaten, helt vanlige folk som ikke har noe å tjene på at de skryter av deg, og som sier at dette var noe de hadde utbytte av. Jeg tror vi må tilbake til ordet. Og det må holdes ved like. Du vet jo hvor tregt det går når du skal ta fatt etter en lengre ferie.

- Så er det SKUP-utdeling for gravende og undersøkende journalistikk snart. Det er blitt noen bulker i SKUP-pokalene, er det ikke det?

- Det er jo et tankekors at ett av de journalistiske prosjekter som ville ha ligget på juryens bord under andre og mindre tragiske omstendigheter, er Tønne-saken. Dagbladet har vel hatt anstendighet nok til ikke å sende den inn som kandidat. Nå kommer i stedet Brurås-utvalget rapport om massemedienes håndtering av Tore Tønnes økonomiske forhold i mai. Det er en utredning som jeg tok initiativet til. Jeg mente at vi trengte en kritisk gjennomgåelse av den saken. Og jeg ble forbannet da jeg fikk høre at det bare var et PR-stunt, et brannslukningsforsøk. Det er helt naturlig at man foretar en granskning av medienes metoder. Og jeg mener at hver journalist må tvinges, tvinges,til å skjønne hva det koster å være i medienes søkelys. Ubehaget, frykten for at noe ufordelaktig blir kjent, den ligger i oss fra det norske bygdesamfunnet.

Så er det en ting til: Vi lever jo i revisjonismens tidsalder, det som blir satt høyt, det blir tatt ned igjen. Vi glemmer jo at beslutninger som var naturlige og fornuftige i sin samtid, ser annerledes ut i dag. Vi får stadig høre at det var merkelig at vi ikke nevnte at statsminister Gro Harlem Brundtland mistet sin sønn fordi han begikk selvmord, og at det ville ha vært annerledes i dag. Antagelig ville det ha blitt åpent omtalt i dag. Men vi skal huske at den eneste avisen som nevnte det, var
Annonse

Søndag-Søndag. Og jeg går ikke med på at det var fordi man i akkurat den redaksjonen hadde høyere presseetiske kriterier enn andre steder.

Kokkvold skal på kontoret. Og så skal han hjem med Drøbak-bussen. Hvis han nå bare kunne få seg en aldri så liten forkjølelse til, så ble det nok tid til en britisk politikerbiografi i stabilt og ydmykt sideleie.

Litt mer stabilt enn ydmykt, kanskje.